Historien om Frisk Asker

Klubben fikk ishockey på programmet allerede i 1935- allerede året etter Norges Ishockeyforbund ble stiftet. Det var nok neppe tilfeldig; Forbundets første president, Rolf Giertsen, var samtidig disponent ved Kapselfabrikken i Asker. 23.januar 1936 fintet Arne Bernsen seg over Bondivann og banket Frisks første gummiskive inn bak Holmens målvakt. Det får ikke hjelpe at det ble tap 3-8, Frisk var i gang!

De glade amatører boltret seg på Bondivannet i to vintre før man flyttet inn med vant og det hele på Bakerløkka i sentrum. Her holdt man til frem til banen ved Asker gymnas ble etablert på slutten av 60-tallet. Man kan nok si mye om nivået, men det var nok plenty av prestisje i de årlige bataljer mot Holmen, Grane Sandvika, Stabekk og Høvik.

Det ble aldri noe mer greie på det for gutta med den grønne kvist på brystet. Tross noen gode årganger fra junioravdelingen ble det med opphold i de lavere divisjoner. Tidlig på 60-tallet var man oppe på nest høyeste nivå, men ramlet tilbake, og fra 1963 kunne man ikke engang stille lag.

Heldigvis var Bleiker-bonden Bjørn Mortensen en ildsjel med store vyer. Mortensen og Frisks ishockeyoppmann Trond Børresen satte i gang med opprusting av Friskbanen ved gymnaset. Høsten 66 var det full aktivitet i Mortensens låve da gutte- og juniorlaget hamret løs på 200m nye vant.

Hverdagshelter! Alf Strengehagen og Leif Henry Kristensen på dugnad. (Stikka 21/11-66)

Men Mortensen og Børresen hadde bluss på lampa og var svangre med tanker om et prosjekt for å bygge noe så uhørt som en ishall på Risenga! Med nybygde Sparta Amfi som inspirasjon og svenske eksperter som rådgivere ble drømmen virkelighet, og storstua stod klar sommeren 1969. Den gang fantes kun 2 andre overbygde isflater i landet, så det var synd om man ikke hadde et lag som kunne matche disse fantastiske fasilitetene.

50 OG 60-TALLET

Det var i Oslo hockeyvuggen stod, og blant de store gutta hevdet en guttegjeng med utspring fra Dælenga seg stadig bedre. Blant karene som i 1951 spilte IK Tigrene opp i toppserien var bl.a. Gunnar Kroge og Per Voigt. Det gikk såpass bra for den glade gjengen at man hentet hjem ”Bøtta” i 1957 og 1961. Underveis hadde bl.a. spillere som Olav Dalsøren, Georg Smefjell (som begge vant Gullpucken på 60-tallet), Kjell Hansen og keeperkjempen Kåre ”Kokken” Østensen kommet til. Tigrene holdt seg i toppen og var gjennom hele 60-tallet en av de skarpeste utfordrerne til de suverene gutta fra Vålerengen. Imidlertid var Tigrene bare nettopp det, en lykkelig gjeng med bra lirare. Man hadde ingen egen arena og heller ingen rekruttering.

Lykkelige kontakter ble opprettet og prosessen mot en sammenslåing satt i gang. Viktige kontakter ble opprettet og prosessen mot en sammenslåing satt i gang. Trond Børresen og Pål Rinholm var blant de sentrale fra Askerhold her. Det holdt imidlertid på å skjære seg under de avsluttende forhandlingene på Bellevue. Styret i Frisk var skeptisk til å måtte ta Tigrenes forholdsvis store gjeld med på kjøpet. Heldigvis ordnet det seg da Mortensen slang lommeboka på bordet og utbrøt: “Det tar jeg!”.

Et perfekt ekteskap mellom et topplag uten treningsmuligheter og rekruttering, og et ”bunnlag” med god rekruttering og noe så flott som en ishall (Sparta Amfi var den eneste på Østlandet så langt)! Historien om Frisk Tigers innledes således med det lykkelige ekteskap i januar 1969. Klubbene fusjonerte og skulle under navnet FRISK ta Tigrenes plass i den øverste divisjonen sesongen 69/70. Mortensen var entusiastisk nok under pressekonferansen til å satse en flaske whisky på at Kongepokalen ville havne i Asker!

Samme dag refererte Budstikka for øvrig at Frisks guttelag hadde beseiret Jar med 4-3 etter 3 mål av Tom Hoel og ett av Hans Aaby, samt solid keeperspill av Øyvind Magnussen. En viss rekruttering var altså i orden, men heldigvis for Mortensens veddemål fulgte de fleste av tigrene med på flyttelasset, så Asker mønstret plutselig et lag som var blant gullfavorittene. Fra Tigrene kom folk som Olav Dalsøren, Georg Smefjell, ”Kokken” Østensen, 39-årige Per Voigt, Jan Erik Hansen, Kjell Hansen og Willy Herulfsen. I tillegg kom ex-tiger Thor Martinsen via et opphold i Sparta. Fra Jar kom landslagsbacken Øyvind Berg, og til alt overmål hadde man altså sikret seg landslagstreneren, den tsjekkiske hockeyprofessoren Ludek Brabnik, som trener! Det var klart at Frisk og Asker på rekordtid var etablert i norgeseliten. I tillegg til de nevnte bestod Frisks spillerstall den første sesongen av Knut Knutsen, Per Cato Dahl, Svein Tangen, Jan Sætrang, Arnfinn Tyssen (keeper), Leif Grasto, Tom Hoel, Anders Frydendal, Wiggo Amundsen, Rolf Rask, Karsten Hansen og Leif Paulsen.

GENERASJONSSKIFTE

Det skulle vise seg å ikke bare være å hente Bøtta. Man var nå inne i en periode hvor bohemene fra Sotahjørnet dominerte enormt og vant 9 kongepokaler på 10 år. I tillegg arvet man selvsagt noe av Tigrenes problem; mange var vel rutinerte, og laget var modent for et generasjonsskifte. De første 3-4 sesongene ble dominert av sølv- og bronsjepenger, men samtidig en gradvis fornying av laget. ”Kokken”, Martinsen og Dalsøren forble stammen i laget, som i løpet av få år knyttet til seg ambisiøse og lovende unggutter fra Oslo. For gutter som Morten Johansen, Morten Sethereng, Nils Nilsen, Vidar Johansen og Trond Skar, var gode treningsmuligheter et viktig argument for å reise til verdens vakreste bygd. Det er åpenbart at denne fornyelsen i første halvdel av tiåret dannet grunnlaget for den gullalderen klubben snart skulle gå inn i.

Før sesongen 73/74 ble puslespillet fullført med Trond Skar, Jan Petter Nagel samt klubbens første utlending, canadieren Barry Clarke. Vålerengen ble definitivt detronisert denne sesongen, og Frisk var best! Klubben tok sin første tittel ved å bli seriemester med uslåelige 18 seire på 18 kamper. I tillegg vant man NM-sluttspillet- foran H/L på målforskjell. Det var dessverre ikke nok. Poenglikhet betød omspill om Kongepokalen. Den avgjørende kvelden på Jordal Amfi gikk Askerlaget for første gang på 105 kamper målløse av banen, og det ble H/L som endelig detroniserte Vålerengen.

Den påfølgende sommeren så ingen markante nykommere, men derimot at veterankeeper Østensen og toppscorer Dalsøren trappet ned. I tillegg skulle laget komme til å være uten hjemmebane hele sesongen. Askerhallen var stengt grunnet uklarhet rundt den videre driften etter Bjørn Mortensens bortgang. Frisk så aldri ut som et gullag før jul og endte etter hvert på en svak 3.plass i seriespillet. Etter jul gjorde imidlertid nestor Dalsøren come-back, og hans spill forløste umiddelbart det enorme potensialet i ungguttene Morten Johansen og Morten Sethereng.

Samtidig vokste plutselig den antatte andrekeeperen Øyvind Magnussen til en gigant i buret. Det var nok til at kaptein Martinsen kunne motta klubbens første kongepokal en sen kveld på Jordal Amfi. Senere ble også Morten Johansen hedret med Gullpucken for sine prestasjoner denne sesongen.

FRISKS GULLALDER

Frisk gikk nå inn i sin store gullalder. De nevnte tilkomstene fra klubbens første år vokste seg stadig mer dominerende. I tillegg bar klubbens egen rekruttering etter hvert frukter. Rundt midten av tiåret vokste etter hvert spillere som Bjørn Erik Olsen, Truls Hoel og publikumshelten Knut ”Busen” Andresen inn i laget. Sist, men ikke minst, fikk man hentet landslagskeeper Tore Waalberg fra Sparta høsten 1975. Det var et strålende lag i sine klassiske drakter som sikret seg tre seriegull på rad i 76, 77 og 78.

Dessverre snublet man i kampen om NM-gullet alle disse årene. Barry Clarke hadde fått nye venner i garasjen på Manglerud, og der herjet bokstavelig talt en skikkelig ”Hockeyfeber” som innbrakte to NM-gull til M/S. Heldigvis maktet de blå og oransje omsider å gjenerobre Kongepokalen i suveren stil i 1979.

Gullalderen ebbet nå gradvis ut. De to påfølgende sesongene resulterte i nye medaljer, men tendensen var klar. Kjernen i laget ble naturlig nok ikke yngre. I tillegg forsvant i løpet av et par år keeperkjempen Waalberg og den notoriske målscoreren Trond Skar. Thor Martinsen la opp, og Knut Andresen lot seg friste av oljepenger i Viking. Nye unge spillere som Truls Kristiansen, Per Åge Skogdal, Marius Voigt og Jørgen Haga kom til og skulle bli markante spillere gjennom hele 80-tallet, men maktet ikke å stanse klubbens nedadgående tendens i starten av 80-tallet. Man skal huske at ishockeyen var inne i en boom på denne tiden. Furuset hadde en flott generasjon, Østfoldlagene kom for fullt, og i vest ble det satset hardt både i Bergen og Stavanger. Konkurransen var altså sterkt økende, men at Frisk plutselig skulle falle utenfor sluttspillet 4 år på rad (82-85) var ikke til å tro. (For noen av oss var imidlertid forklaringen enkel. Klubben hadde skrotet de klassiske draktene og spilte i blått disse fire sesongene..)

Perioden var samtidig preget av et økende antall utlendinger, og Frisk hadde en epoke med satsing på finsk sisu. Men selv ikke Jorma Virtanens fantastiske keeperspill sesongen 82/83, eller signeringen av ligaens toppscorer Matti Virmanen (fra Djerv) året etter gav nok suksess.

SESONGEN 84/85 MARKERTE ET SKILLE

Til nå hadde klubben i alt vesentlig basert seg på egne krefter på trenerbenken. Georg Smefjell, Knut ”Krølle” Knutsen, Olav Dalsøren og Thor Martinsen hadde ledet laget til en rekke medaljer, men nå satset man på amerikaneren Barry Smith. Det betød samtidig en satsning på transatlantiske spillerkrefter. Dave Taylor, Allan Butler og Rodney Winkler var toneangivende i Frisks gjenreisning midt på 80-tallet. Smith misset sluttspill i sin første sesong, men laget viste lovende takter. Sesongen 85/86 ble en klassiker med bronse i serien og sølv i sluttspillet. Barry forsvant til mer spennende oppgaver ”over there”, og Butler takket av etter kun en sesong, men satte spor etter seg som tidenes målkonge med sine 54 mål. I tillegg hadde ringrevene Morten Sethereng og Nils Nilsen fått nok og la opp. Verre var det nok at suksessen, ikke for siste gang, førte til en økonomisk blåmandag.

Under Thor Martinsens ledelse fulgte to nye gode sesonger, som dessverre begge endte med semifinaletap mot de evige rivaler fra Jordal. Laget var preget av solide norske bidrag. Marius Voigt, Per Åge Skogdal, Rune Eriksen, Truls Kristiansen, Jørgen Haga og en ung Pål Martinsen med sensasjonell scoringsteft, var på sitt beste. Sommeren 86 hadde klubben også sikret seg Vern Mott, slik at vi kunne glede oss over en utmerket sisteskanse de neste tre sesongene. Sesongen 87/88 markerte for øvrig det endelige bruddet med storlaget fra 70-årene. Morten Johansen hadde holdt koken lengst, men nå la også han skøytene på hylla.

90-TALLET

I ettertid er det lett å se at det tross alt gikk gradvis utforbakke etter jubeldagene i 86. Etter de to sesongene med semifinaler stemplet laget inn på 6. og 7. plass de neste sesongene, og når vi gikk inn i 90-tallet var alle navnene fra avsnittet ovenfor borte. Det er ingen overdrivelse å si at klubben ved inngangen til 90-tallet var i fritt fall. Sesongene 90/91 til 91/92 var vi rett og slett dårligst i eliteserien. De stakkars ungguttene som forsøkte å dra lasset, måtte tåle en rekke stygge tap. Heldigvis berget man seg i kvalifiseringsseriene mot lag fra 1.div., men situasjonen var så prekær at man i desperasjon søkte samarbeid med lillebror Holmen. De forente kreftene skulle stille under fanen Asker Hockey, og de klassiske oransje draktene ble erstattet med grønt og rødt.

Fusjonen med Holmen hjalp lite. Også de to neste sesongene ble tunge, og våren 94 skjedde det uvirkelige. Laget misset også i kvalifiseringsserien og ramlet for første gang ut av toppdivisjonen. Forståelig nok måtte flere av klubbens talenter i denne perioden reise til andre klubber med tanke på sine egne karrierer. Dette gjaldt spillere som Per Martinsen, Johnny Nilsen, Michael Smithurst, Ketil Wold, Vidar Wold og Henrik Aaby. Når man ser disse navnene i ettertid, er det klart at klubben, tross resultatene, hadde mye bra på grasrota disse årene, men at de unge podene ikke hadde gode oppvekstvillkår! Godt er det også å se at de hadde hjertet på rett plass. Da klubben var gjenreist, vendte man tilbake, og det var ikke rent lite glede vi fikk av dem i årene som fulgte.

Når disse navnene er nevnt, er det også verdt å nevne Dag Høyem, Per Christian Fjeldstad og Jan Petter Berg. Alle figurerer høyt på klubbens adelskalender, og alle ble med den tunge veien ned for å ta jobben å bringe klubben tilbake til det gode selskap. Rene Lemire skulle lede de unge troppene, som nå atter spilte under Frisk-navnet. Litt lykke må stå den kjekke bi, og flaks det hadde Frisk denne sesongen. Unggutta var ikke gode nok og måtte strekke våpen i siste kvalifiseringsrunde. Sparta, norgesmester kun 6 år tidligere, ble imidlertid slått konkurs slik at en plass i eliteserien ble ledig. Til alt overmål takket Lørenskog, som stod foran Frisk i køen, nei til tilbudet. Med ett var Frisk tilbake, men sportslig var man altså ikke klare.

Det ble finnen Henri Hamberg som sesongen 95/96 skulle etablere klubben i toppen. Igjen var vi heldige. Hamberg var garantert arbeidsro. Serien skulle utvides fra 8 til 10 lag, så det skulle være nesten umulig å ikke klare å beholde plassen. Frisks unge og umeriterte mannskap utviklet seg fint, og foran neste sesong ble man klart styrket. To av de nye het Marko Kivenmäki og Kyle McDonough, og vi kunne knapt ane hva det skulle bety for klubben. Plutselig var klubben tilbake i toppen og kunne putte bronsepenger i skapet.

Dessverre skulle det stagnere for Henri og hans menn. I 97/98 misset man sluttspillet med en hårsbredd, og sesongen 98/99 var en katastrofe. Midtveis i sesongen måtte Hamberg gå og ble erstattet av Serge Boisvert.

ENDELIG OPPTUR

Serge kunne ikke berge sluttspillplassen, men sørget likevel for en omveltning som bar bud om en strålende fremtid. Med sin enorme vinnervilje ledet han klubben gjennom tre års sammenhengende opptur, noe bronse i 00, sølv i 01 og gull i 02 vitner om. Det ble ikke spart på noe, og perioden gav oss importer som Patrick Ross, Thomas Ring, Sami-Ville Salomaa, Mika Kannisto og Sami Nuutinen. Og når knyttet vi sist til oss norske profiler som Vegard Barlie og Lars Håkon Andersen? De hjemvendte sønnene Henrik Aaby, Johnny Nilsen og brødrene Wold hadde gjort rett i å vende hjem igjen! De mange store navnene til tross, den fantastiske veien fra 1.div. i 95 til NM-gull i 2002 er uløselig knyttet til Kyle McDonough. Hans profesjonelle innstilling og oppofrende spillestil gjorde Kyle, som ble bedre for hvert år, til den udiskutable publikumshelten. Det var en perfekt sorti da den lille, store amerikaner kunne krone 6 fantastiske år med kongepokalen.

Igjen hadde suksessen kostet, og en økonomisk blåmandag stod for døren. Riktignok levde man råflott nok til å sikre seg profiler som Tommy Kiviaho og NHL-legenden Jeff Norton til sesongen 02/03. Det endte med bronsemedaljer, farvel til Boisvert og en økonomisk kjempesmell som preget klubben i lange tider.

”Tiden etter Serge” ble preget av trange økonomiske rammer og spillerflukt. Men også av dyktige trenere og noen årganger med unggutter som ga løfter om fremtiden. La oss heller ikke glemme Henrik Aaby, Vidar Wold, Johnny Nilsen og Rikard Fjelds viktige bidrag som lokale bærebjelker og kontinuitetsbærere gjennom en turbulent tid.

Både Ulf Weinstock og Bjørn Erevik/Christian Haune (som tok over etter tsjekkeren Jan Votruba) fikk mye ut av tynne og nederlagsdømte mannskap. Unge spillere vokste med tillitten de ble vist. Sesongen 05/06 ble en katastrofe ledet av den finske legenden Esa Tikkanen, men sesongen etter hadde klubben på ny en dyktig trener ved roret. Patrick Ross ledet et utrolig ungt mannskap til sensasjonelle resultater og nesten en semifinaleplass.

SUNE BERGMAN KOMMER

Dessverre vendte Ross nesen hjem igjen og tok med seg backkometen Patrick Bovim. I tillegg takket Johnny Bruun og ”Askers stolthet”, Henrik Aaby, for seg. Laget ble derfor igjen tippet nedenom og hjem foran sesongen 07/08. Det mangeårige gode arbeidet i klubbens jr.avd. og NTG-systemet hadde heldigvis brakt frem mange unge og lovende spillere, som f.eks. Henrik Ødegaard, Robin Dahlstrøm og ikke minst Mats Zuccarello Aasen, som fikk sitt gjennombrudd under Ross. På trenersiden satset man igjen svensk ved å gi Sune Bergmann ansvaret. Det så ungt, urutinert og usikkert ut. Rett før seriestart banket to canadiske tvillinger på døra i Brages vei, og resten er historie.

Brødrene Abbotts kvaliteter og fantastiske innstilling løftet laget til uante høyder. De mange ungguttene løftet seg og fløt på en enorm medgangsbølge gjennom en sesong som endte med seriegull og NM-sølv etter tap i den 6.finalekampen på Hamar. Laget hadde uten tvil vært ligaens billigste, yngste og mest severdige! Brødrene Abbott, Zuccarello Aasen og Marcus Eriksson la beslag på de fire øverste plassene på skytterligaen. I tillegg viste både Rikard Fjeld og Johnny Nilsen at alder ikke var noe hinder. Bergman var nå blitt ”Kung Sune” også i Asker.

Nok en gang skulle det vise seg at klubben ikke maktet å bygge videre på suksessen. Det var utopisk å skulle kunne holde på the Abbotts og Zucca, som alle forsvant til svensk eliteserie hvor de gjorde umiddelbar suksess. I tillegg dro elegante Eriksson hjem, mens både Rikard Fjeld og Sami-Ville Salomaa dessverre måtte bite i det sure eplet og innse at kroppen hadde fått nok.

Selv om Erik Follestad Johansen, Fredrik Rålm, Fredrik Lystad Jacobsen ledet an blant nye unggutter var det klart at klubben stod ribbet tilbake. Klubben satset på å vokse utenfor isen, men tross nye krefter klarte man ikke å skaffe sterke nok erstattere innenfor fortsatt trange økonomiske rammer. De to neste sesongene ble en eneste stor nedtur, som kulminerte med sisteplass (riktignok etter å ha tatt hele 51p – suveren rekord for en jumbo) og kvalifiseringsspill i sesongen 2009/10. Utlendingene kunne ikke dekke savnet etter Abbotts, og fra det norske markedet var det vel kun Ken André Olimb som kom inn og hevet laget. Et snev av optimisme fikk man dog høsten 2009 da investorer hentet den tidligere NHL-vinneren René Corbet til klubben.

Sommeren 2010 ble laget (igjen) på det nærmeste totalt fornyet etter at et tosifret antall spillere forsvant. Svenske Mats Lusth tok over som trener etter Bergman. Veteraner som Corbet og fjorårets toppscorer i ligaen, Tomi Pöllänen, samt knallgode Stefan Andersson og tidenes første italiener, Nicola Fontavie, var spennende men ikke nok til å bære det unge laget lengre enn til 7.plass.

Men bunnen var ikke nådd. Sesongen 2011/12 ble en lidelse på riktig. Laget endte igjen sist, men denne gang skikkelig – med 19p. var man 33p. under streken. I tillegg var det denne gang så vidt båten bar da en ulidelig 1-0 seier på Manglerud i siste kval-kamp berget plassen. Lusth måtte gå underveis, det ble brukt hele 40 spillere, og da selvsagt et utall juniorer og paniske forsøk på å finne redningsmenn. Heldigvis fant man dem rett før sesongslutt. Keeper Mikael Garman og målscorer David Nystrøm ble tungene på vektskåla den ulidelige kvelden i Garasjen.

SUNE BERGMAN KOMMER TILBAKE

Når bunnen er nådd, kan det som kjent bare gå en vei. Etter 2 år vendte Kung Sune tilbake sommeren 2012, og med seg hadde han burvokteren Nicklas Dahlberg. Alle som frekventerer Askerhallen vet godt hvilken betydning Dahlberg skulle få for at klubben gikk fra nesten nedrykk og inn i et tiår med stadig mer kirsebærspising med de store. Sesongen 12/13 var vi plutselig med på leken og endte på en fin 5.plass og kunne samtidig nyte å ha en av tidenes beste backer – Craig Schira var outstanding og forsvant naturligvis til en lang karriere i finsk og svensk eliteserie. Sesongen ga også energi og friske bidrag fra spillere som Oskar Nilsson, Boisvert jr (Erik) og Magnus Lindahl. Alle disse forsvant, og med noe som må sies å være en ganske mislykket signeringstokt sommeren 2013, ble neste sesong et kraftig steg tilbake.

At Sportskomiteen lykkes med sine sommerraid over dammen eller over Kjølen er ofte det som skiller suksess og fiasko. Og komiteen tok revansj sommeren 2014, og da de kunne presentere to solide backer i Mike Matczak og Connor Goggin samt to løpere som havnet top-4 i skytterligaen i Denny Kearny og Eric Castonguay, ble det igjen moro i Askerhallen. Vi merker oss også at egenproduserte spillere som Kåsastul og Granholm kom opp, mens Thomas Valkvae Olsen fikk et gjennombrudd med sine 36p. Sportslig havnet laget à poeng med bronseplassen og ga hederlig motstand mot VIF i kvartfinalen.

Parallelt tok klubben på denne tiden store steg utenfor isen, og et langsiktig arbeid i markedsavdelingen ga mer fornøyde sponsorer og større økonomiske muskler. Økte midler ble investert i å bygge en solid norsk og lokal stamme i laget og en bevisst policy i å hente gamle lokale profiler tilbake til Asker. Sommeren 15 gjorde man et kjempeløft ved å hente Anders Bastiansen tilbake etter 11 år i utlandet. «Basse» signerte for tre år og la ikke skjul på at det var med sikte på å bringe Bøtta hjem. Året etter ble Henrik Ødegaard og Fredrik Lystad Jacobsen hentet hjem, sommeren 17 Cato Cocozza og i 2018 Patrik Bovim.

Bastiansen løftet et lag uten de helt store utlandsprofiler til en ny bronse i serien og 2-4 mot Enga i kvartfinalen. Valkvae Olsen tok nye steg og forsvant til Sverige, mens den joviale svensken Nilsson ble stadig bedre.

FORBI KVARTFINALEHINDERET

Sesongen 16/17 var byggverket av et topplag ferdig. Som nevnt var Lysse og Ødegaard kommet hjem, Endre Medby kom fra Lillehammer med sensasjonell scoringsform og solide Jimmy Andersson ble hentet fra Storhamar da canadiske Nick Pageau allerede før seriestart var satt ut av spill. De to transatlantiske løperne Ryan Hayes og Vinny Saponari skulle sammen produsere 130p denne jubelsesongen. Sistnevntes spill etter jul går inn i historien som noe av det ypperste som er vist i Askerhallen.

Frisk havnet et poeng fra bronsen i grunnserien og tok seg forbi kvartfinalen for første gang siden 08 da de tok seg helt til finalen i sluttspillet etter en uforglemmelig nedsabling av de evige rivaler VIF i kvartfinalen. Det var fullt kok i hallen da våre gutter virkelig hadde suverene Oilers på gaffelen i en finaleserie som endte 2-4, men hva kunne skjedd om ikke Dahlberg ble skadet i game 1…? Men sesongen ga kroner i kassa å bygge videre på og nye lokale unggutter som Max Korogdahl og Magnus Geheb på vei opp.

Sesongen 17/18 endte i semifinaletap mot de suverene mesterne fra Hamar, og det er betegnende for hvor klubben var kommet at skuffelse var inntrykket man satt igjen med. På sitt beste strålende og underholdende, men ofte falt man gjennom mot de beste. Oskar Nilsson nådde nye høyder og truet Johnny Nilsens poengrekord for backer. Gary Nunn vant ligaens skytterliga, men falt gjennom i sluttspillet. Backene Alex Wall og Nick Pageau og løperne TJ Foster og Saponari hadde alle vist sitt potensiale underveis, men det var ikke nok da det dro seg til. Vi skal dog huske at denne sesongens Storhamar var av svært høy klasse!

Klubben søkte nye impulser den kommende sommeren. En skuffet Kung Sune måtte gå, og inn kom den engasjerte og utadvendte Scott Hillman og skapte ny optimisme. Imidlertid ble det for mye av enten det ene eller andre, og det hele gikk fullstendig i stå. Shawn Szydlowski, som på papiret så ut som tidenes signering, gikk lei og reiste hjem, og den senere sparkingen av Hillman skapte mye støy. Det ble samling i bånn med den unge og uerfarne assistenten Jon Andre Aasland ved roret sammen med Mr.Frisk Vidar Wold. Inn fra blindsiden kom Hampus Gustafsson, vraket på Hamar, og ble en hit. Men det bør nevnes kun i en parantes, for det LAGET og den MORALEN som ble bygd der nede i bånn skapte en eventyrvår som vi sent vil glemme. At man fra 5.plass nedsablet den suverene seriemesteren Enga i semifinalen skulle egentlig være for mye, men jaggu stod ikke KOLLEKTIVET og forsvarsmuren også mot tittelforsvarer Storhamar i finalen! At man var vitne til et eventyr ble endelig bekreftet av at det var klubbspiller nr.1 Petter Kristiansen, som styrte inn seiersmålet i sudden death foran en kokende Askerhall. Det ble ropt ut om både flaks og diving, men når man vinner 4 av de 5 siste kampene, vinner man fortjent. (I en ny parantes må det nevnes at Nicklas Dahlberg ble kåret til sluttspillets MVP - i det som må ha vært tidenes enkleste juryavgjørelse).

Sesongen 2019/20 skulle dermed klubben spille Champions League for første gang siden vi ble sendt hjem fra Weisswasser i Øst-Tyskland med 1-14 i sekken i 1975! Det skulle vise seg å bli tøft også denne gang, men gutta leverte flere hederlige matcher mot strek motstand fra Finland, Sveits og Østerrike. Den hjemlige sesongen ble som vi alle vet historisk av feil årsaker. Sportslig ble det en parantes, da de regjerende mestrene aldri fant den nødvendige stabilitet og heller ikke klarte å begeistre sitt kresne publikum nok. Da er det verdt å minne om at laget tross alt ble nr.4 – klubben er etablert i toppen! Frisk har som eneste lag vært i semifinale alle de tre siste sesongene. Sluttspillet ble avlyst grunnet Corona, noe som betød at vi tross alt kunne fortsatt trone som regjerende Norgesmestere.

MOT NYE HØYDER I NY ARENA

Sesongen 2020/21 rullet i gang med stusselige 200 på tribunen, men på isen imponerte Aasland og Wolds gutter og kunne ta juleferie i klar tabelltopp, mens nykommeren Bobby Macintyre tok skytterligaen med storm. Riktignok gikk laget på tre strake tap i romjul/nyttår, og det var som om høyre makter, sammen med et lite virus, brøt inn og fikk stanset sesongen akkurat mens Frisk fortsatt var på topp – regnet etter points per game. En ny tittel til klubben altså. Riktignok, av naturlige årsaker, nærmest forbigått i stillhet. Man visste jo aldri når endelig sluttstrek skulle bli satt, men under gjeldende forhold var Frisk igjen best!

I mangel av en norgesmester fikk igjen klubben æren av spille Champions Hockey League, som regjerende seriemester. Store skadeproblemer og et massivt kampprogram bidro til at det heller ikke nå ble det store eventyret, tross tre gode bortekamper med seier i Bolzano som høydepunkt. Likevel hang man godt med i den hjemlige korona-serien mens man gledet seg til å flytte over parkeringsplassen. Selv om nykommeren David Morley var suveren poengkonge denne sesongen var det våre egne unggutter Victor Granholm og Eskild Wold som ledet an i scoringsprotokollene. Wolds gjennombrudd skulle føre ham til finsk eliteserie, mens Granholm også forsvant utenlands etter å ha satt punktum som siste målscorer i gamle ærverdige Askerhallen.

Så 19.feb. 2022, 86 år etter at Arne Bernsen åpnet ballet på Bondivann, stod klubbens nye Storstue klar til å ta imot Stavanger Oilers til åpningskamp. Heldigvis var Coronarestriksjonene fjernet i siste liten, slik at Varner Arena kunne innby til fullt hus med 3800 nysgjerrige og hypersosiale askerbøringer.

Det ble en real folkefest med brannalarm, evakuering, øl i kranene, stolte Askerfolk i fyr og flamme. Esbjørn Fogstad Vold ble historisk som første målscorer i den nye arenaen, og seieren ble sikret i sudden-death etter at Niklas Nevalainen ekspederte Morleys geniale pasning i krysset. Det var uunngåelig at en sånn kveld ikke skulle gi oss en real coronaoppblomstring på kjøpet!

For Coronaen var ikke helt over og bidro til at sluttabellen ble historisk. For første gang lot ikke alle kampene seg gjennomføre, så selv om Frisk hadde 4. mest poeng ble laget nummer fem etter rangeringen points per game. Dessverre ble sluttspillet en nedtur da vår menn måtte strekke våpen allerede i kvartfinalen etter 6 kamper mot et sterkt Sparta-lag. Før klubbens første hele sesong i ny arena var optimismen stor sommeren 22, og laget var virkelig nevnt blant favorittene etter et imponerende signeringstokt. Klubben fremstod profesjonelle og som the place to be. Frisk ydmyket VIF ved å snappe den hjemvendte Alexander Bonsaksen. I tillegg hentet man hjem Bobby MacIntyre og Thomas Valkvae Olsen, mens solide norske backer i Christian Fosse og Håkon Løken Pedersen valgte Frisk med største selvfølgelighet.

Det åpnet strålende med fullsatt Varner og 6-3 mot VIF, og laget toppet tabellen etter 10 runder. Siden gikk mye i stå, og det ble etterhvert en berg og dalbane som, tross 11 kamper uten tap frem til nyttår, endte i en eneste lang nedoverbakke etter jul. Trenerhelten fra 2019, Jon Andre Aasland, måtte gå, mens Vidar Wold skulle prøve å trekke i de rette spakene i innspurten. Det endte med en skuffende 6.plass (det svakeste siden 2014) og ut etter 4 strake mot VIF i kvarten.

En trist sorti for to av klubbens legender, Anders Bastiansen og Niklas Dahlberg, som nå la skøytene på hylla. Optimismen er likevel stor, og som alltid med en solid lokal forankring. Ungguttene Emil Wassenden og Fredrik Bjørndal fikk flotte gjennombrudd i fjor, mens Askerguttene Michael Haga, Tobias Fladeby og Tobias Skuterud er hentet hjem for å kjempe om titler der de hører hjemme. Klubbens evaluering ledet til at det er den tidligere landslagslegenden Roy Johansen som skal styre skuta i havn.